Klokkeklovnene har samarbeidet med Karoline Ormåsen og Vålerengahjemmet gjennom deler av pandemien og vært på fysiske besøk jevnlig siden januar i år.
Disse besøkene er støttet av Stiftelsen Dam. Vi er utrolig glade for vårt samarbeid, og muligheten til å besøke de samme beboere og helsepersonellet over tid. Slike samarbeid åpner opp for dypere møter med beboerne.
Nå er besøkene over for denne gang og i den forbindelse stilte vi Karoline noen spørsmål om hvordan hun har opplevd våre besøk, og om møtene som har oppstått mellom beboere og klokkeklovner.
Jeg jobber som kultur- og frivilligleder i en 100%-stilling. Jobben innebærer å arrangere og tilrettelegge for ulike kulturtilbud for våre beboere. Våre kulturtilbud kan være konserter, turer, musikkstunder, teater, kino, andakt, aktiviteter, markering av høytider og merkedager og egne fester. I tillegg rekrutterer og følger jeg opp frivillige på langtidshjemmet.
Vi fikk et flott tilbud om besøk av Klokkeklovnene, og dette tilbudet var dekket av Stiftelsen Dam. Jeg har alltid vært nysgjerrig på Klokkeklovnene og ønsket besøk, men vi har ikke hatt midler til å finansiere det. Gjennom DAM fikk vi allikevel mulighet til å ta imot flere besøk, og det sa jeg umiddelbart ja til.
I starten var jeg spent og noe skeptisk. Jeg var vel litt bekymret for at beboere, ansatte og pårørende skulle oppleve det som barnslig. Det jeg imidlertid har sett og erfart er at møtene mellom klovner og beboere har vært utrolig meningsfulle og tidvis nærmest magiske.
Reaksjonene varierer noe, men de aller fleste beboerne blir nysgjerrige og begynner å snakke og stille spørsmål til klovnene. Mange beboere «våkner» litt og smiler når de ser klovnene med de fargerike og flotte kostymene.
Klovnene har en unik måte å møte beboerne på; de tar alltid utgangspunkt i beboerens situasjon der og da, både når det gjelder helsesituasjon, humør og atferd. De speiler og støtter beboerne i alt beboerne gjør, og forsterker på den måten beboernes identitet. Beboerne blir virkelig sett, og tidvis skjer det samspill mellom klovner og beboere som er sterke og rørende. Noen gang er det prating eller sang, andre ganger en improvisert dans som speiles mellom klovn og beboer. Hvis beboeren er syk og sengeliggende, har klovnene hatt en rolig og tryggende tilnærming med forsiktig sang og berøring.
Under den verste perioden i pandemien kunne vi ikke ta imot noen fysiske besøk, noe som gjorde at kulturtilbudet ble redusert og vi måtte tenke annerledes. Klovnenes løsning om en klovnerobot (ved bruk av ipad) synes vi var en god løsning i en annerledes tid, og det ble noen fine møter på denne måten også. Men det er fint å igjen ha muligheten til fysiske møter med klovnene. Vi foretrekker helt klart det.
Beboere på langtidshjem har mistet mye. De har mistet hjemmet sitt, kontakt med venner, familie og et sosialt liv, de har mistet fysiske og kognitive funksjoner, og kan ikke på samme måte ha kontroll over eget liv. I en sånn situasjon er det lett å føle at man har mistet seg selv. Klovnene tar seg god tid og ser hver enkelt beboer på en måte som jeg tror forsterker selvfølelsen hos beboeren. Alt skjer på beboerens premisser og ut fra beboerens behov; klovnene viser støtte og omsorg, eller deler glede, opplevelser og humoristiske øyeblikk med beboeren. Den følelsen beboeren må få av å bli sett og møtt for den man er på denne måten, mener jeg er nøkkelen til god livskvalitet. Og så skiller disse besøkene seg ut fra alle andre type aktiviteter vi har.
Klokkeklovnene har samarbeidet med Karoline Ormåsen og Vålerengahjemmet gjennom deler av pandemien og vært på fysiske besøk jevnlig siden januar i år.
Disse besøkene er støttet av Stiftelsen Dam. Vi er utrolig glade for vårt samarbeid, og muligheten til å besøke de samme beboere og helsepersonellet over tid. Slike samarbeid åpner opp for dypere møter med beboerne.
Nå er besøkene over for denne gang og i den forbindelse stilte vi Karoline noen spørsmål om hvordan hun har opplevd våre besøk, og om møtene som har oppstått mellom beboere og klokkeklovner.
Jeg jobber som kultur- og frivilligleder i en 100%-stilling. Jobben innebærer å arrangere og tilrettelegge for ulike kulturtilbud for våre beboere. Våre kulturtilbud kan være konserter, turer, musikkstunder, teater, kino, andakt, aktiviteter, markering av høytider og merkedager og egne fester. I tillegg rekrutterer og følger jeg opp frivillige på langtidshjemmet.
Vi fikk et flott tilbud om besøk av Klokkeklovnene, og dette tilbudet var dekket av Stiftelsen Dam. Jeg har alltid vært nysgjerrig på Klokkeklovnene og ønsket besøk, men vi har ikke hatt midler til å finansiere det. Gjennom DAM fikk vi allikevel mulighet til å ta imot flere besøk, og det sa jeg umiddelbart ja til.
I starten var jeg spent og noe skeptisk. Jeg var vel litt bekymret for at beboere, ansatte og pårørende skulle oppleve det som barnslig. Det jeg imidlertid har sett og erfart er at møtene mellom klovner og beboere har vært utrolig meningsfulle og tidvis nærmest magiske.
Reaksjonene varierer noe, men de aller fleste beboerne blir nysgjerrige og begynner å snakke og stille spørsmål til klovnene. Mange beboere «våkner» litt og smiler når de ser klovnene med de fargerike og flotte kostymene.
Klovnene har en unik måte å møte beboerne på; de tar alltid utgangspunkt i beboerens situasjon der og da, både når det gjelder helsesituasjon, humør og atferd. De speiler og støtter beboerne i alt beboerne gjør, og forsterker på den måten beboernes identitet. Beboerne blir virkelig sett, og tidvis skjer det samspill mellom klovner og beboere som er sterke og rørende. Noen gang er det prating eller sang, andre ganger en improvisert dans som speiles mellom klovn og beboer. Hvis beboeren er syk og sengeliggende, har klovnene hatt en rolig og tryggende tilnærming med forsiktig sang og berøring.
Under den verste perioden i pandemien kunne vi ikke ta imot noen fysiske besøk, noe som gjorde at kulturtilbudet ble redusert og vi måtte tenke annerledes. Klovnenes løsning om en klovnerobot (ved bruk av ipad) synes vi var en god løsning i en annerledes tid, og det ble noen fine møter på denne måten også. Men det er fint å igjen ha muligheten til fysiske møter med klovnene. Vi foretrekker helt klart det.
Beboere på langtidshjem har mistet mye. De har mistet hjemmet sitt, kontakt med venner, familie og et sosialt liv, de har mistet fysiske og kognitive funksjoner, og kan ikke på samme måte ha kontroll over eget liv. I en sånn situasjon er det lett å føle at man har mistet seg selv. Klovnene tar seg god tid og ser hver enkelt beboer på en måte som jeg tror forsterker selvfølelsen hos beboeren. Alt skjer på beboerens premisser og ut fra beboerens behov; klovnene viser støtte og omsorg, eller deler glede, opplevelser og humoristiske øyeblikk med beboeren. Den følelsen beboeren må få av å bli sett og møtt for den man er på denne måten, mener jeg er nøkkelen til god livskvalitet. Og så skiller disse besøkene seg ut fra alle andre type aktiviteter vi har.
