Bakgrunn for prosjektet

«Et plaggs utseende og stoffelighet kan hente frem emosjonelle minner, opplevelser, historier og derigjennom skape gyldne øyeblikk for mennesker med demens»

Høsten 2020 fikk Klokkeklovnene, gjennom Sanitetsforeningen N.K.S, tildelt midler fra Stiftelsen Dam i tillegg til fra Tom Wilhelmsen stiftelsen. 

Målet for prosjektet er å aktivisere beboere på sykehjem gjennom å skape en møteplass for en felles kreativ prosess. Med prosjektet ønsker vi å utvikle kostymene våre slik at de kan forsterke møtene med mennesker som har demens samtidig som selve skapelsen av de vil skape aktivitet på sykehjem. Gjennom å opprette systuer på sykehjemmene vi samarbeider med får beboerne ulike oppgaver slik at de er med på å lage kostymene. For noen kan systuen også være en anledning til å sortere knapper, kjenne på stoffer som lager en hyggelig stund og bringer frem gode minner.

I dette prosjektet samarbeider vi med tekstilkunstner Eline Medbøe som skaper kostymer som er spesielt tilpasset mennesker som har demens. 

Marianne Jonger

Marianne Jonger (Milo) begynte i Klokkeklovnene 2011. Hun er utdannet ved St. Petersburgs Statlige Teaterakademi i Russland. Marianne jobber også i Sykehusklovnene, og er skuespiller i ulike teater- og filmproduksjoner.

Vil du beskrive kort prosessen med å lage kostyme ditt?

Eline og jeg gikk gjennom detaljene i mitt gamle kostyme, og jeg fortalte hva jeg ønsket å bringe videre i det nye kostymet. Vi var enige om at prestekragen, som har fulgt Milo siden helt fra starten, måtte få plass i det nye kostymet også. Vi endte med å beholde to prestekrager; en på vesken og en på hårbåndet.

Fargene i forklekjolen i det gamle kostymet har fungert godt, så Eline ville prøve å redde så mye som mulig av dette gamle stoffet, og "smelte" det inn i den nye kjolen. Hun ville også bruke stoff fra den gamle underkjolen som en bord nederst på de nye buksene. 

Milo har gjennom tidene møtt mange eldre som har vært opptatte av søm. Derfor tok jeg med flere broderier, duker, brikker og nupereller, som jeg hadde hadde funnet i mammas leilighet da jeg ryddet opp i dødsboet hennes, til et av de første kostymemøtene. Eline kom med ideen om å ha flere håndarbeidslapper som en kappekant nederst på kjolekanten. Midt i bunken fra mamma dukket det også opp en yndelig nuperellekrage. Den ville vi ha med!

Hvordan opplever du at det er å bruke et kostyme med bidrag fra målgruppen/ de eldre?

Kostymet fungerer veldig godt i møtet med de eldre. Fargene er klare, og de hvite prestekragene fanger oppmerksomheten og nysgjerrigheten fort. Broderilappene inviterer til nære og taktile møter.

Hva slags effekt opplever du at kostymet ditt har i møter med de eldre og mennesker med demens?

Kostymet er et blikkfang. Det er fargerikt og minnevekkende. De sterke fargene gjør at de eldre løfter blikket.

Hva gir ditt nye kostyme deg og klovnen din?

Det nye kostymet skaper en god helhet for klovnen min, og for meg som scenekunstner. Eline og jeg jobbet mye med å lage kostymet slik at jeg kan bevege meg helt fritt. De nye buksene sikrer at Milo er sømmelig kledd, uansett posisjon. Milo føler seg også veldig pyntet, og det lager ofte en bro inn til den aller første kontakten med dem hun møter.

Hvordan påvirker kostymet møtene med målgruppen?

Tanken om at klare farger og kjente broderiteknikker skal vekke oppmerksomheten har vist seg å fungere veldig godt. 

Hva tror du kostymeprosjektet har betydd for de eldre på sykehjemmene som har deltatt?

Kostymet har vært, og er, en invitasjon til kontakt og samspill. Hver detalj er en invitasjon til å starte en ny historie.

En dag skjedde det noe, som jeg opplevde helt magisk, på sykehjemmet.
En beboer pekte på kragen i det nye kostymet mitt, og sa
"Mamma!".
Det var jo helt sant; kragen har jo vært mamma sin!

Tusen takk til tekstilkunstner Eline Medbøe som har tryllet mammas gamle duker og håndarbeider inn i det nye kostymet mitt i Klokkeklovnene!

Foto ved Karoline Ormåsen.