Klovnens nærvær på sykehjem
Når vi møter mennesker på sykehjem er det ikke fordi vi nødvendigvis ønsker å få dem til å le.
Klovnens nærvær på sykehjem
Når vi møter mennesker på sykehjem er det ikke fordi vi nødvendigvis ønsker å få dem til å le.
Tekst av Åsa Hillingseter Løyning, klovn og kommunikasjonsansvarlig i Klokkeklovnene
Tilstedeværelse
Et annet ord for nærvær er tilstedeværelse. Det er mye man kan si om tilstedeværelse og ordet har nok fått fornyet kraft etter mindfullness ble en allmenkjent greie.
Men tilstedeværelse og da spesielt scenisk tilstedeværelse er et verktøy, eller en egenskap, kall det kunst om du vil, som er en viktig del av en skuespiller sitt verktøy.
En stor del av klovnekunsten handler om tilstedeværelse i øyeblikket.
Jeg skal i denne teksten forklare litt hva vi mener når vi snakker om nærvær og tilstedeværelse som klovn, og vise med eksempler hva det kan bety i møte med mennesker som har demens.
Å skape gode øyeblikk og gjenta dem
Et kjapt Google-søk gir meg denne forklaringen på ordet tilstedeværelse.
«Å være tilstede i øyeblikket gjennom målrettet oppmerksomhetstrening.»
Dette er altså noe som må trenes.
Selvom det virker banalt så er det altså en ferdighet.
Og det er denne ferdigheten vi tar med oss inn i møte med mennesker som har demens.
Fordi mennesker som lever med demens lever i øyeblikket og det er der vi møtes. Derfor klovnen passer så godt i møte med denne målgruppen. Klovnen er ekspert på å bare være i øyeblikket uten å ha forventninger til de den møter. Dette skaper et pusterom hvor det meste kan skje, eller ikke skje.
Flere spør om besøkene våre blir husket av beboerne med demens som vi møter, men det tenker jeg er helt urelevant, fordi for disse menneskene er det øyeblikket som er viktig. Så derfor handler det om å skape gode øyeblikk og gjenta dem.
Magdalena Schamberger, den anerkjente spesialisten når det gjelder demens og kreativitet, snakker alikevel om en «Happy hangover» som kan henge i etter gode opplevelser selvom det er i øyeblikket at magien og kontakten oppstår.
Jeg elsker deg også
En annen bauta innenfor klovn i eldreomsorgen, Olivier Hugues-Terrault som er terapeutisk klovn, sosial entreprenør, lærer, foredragsholder og forfatter, fortalte en gang en rørende og oppsiktsvekkende historie fra et møte han hadde med en eldre kvinne som hadde langtkommen demens.
Han besøkte denne kvinnen som satt for seg selv inne på et rom. Han satt seg ned ved siden av henne og forsøkte på forskjellige vis å komme i kontakt. Da han ikke lyktes med dette bestemte han seg for at han i hans siste forsøk på å oppnå kontakt skulle overøse henne med kjærlighet. Han satt ved siden av henne og sa inne i seg selv: « Jeg elsker deg», og så fant han alt ved henne som han elsket.
Måten håret hennes krøllet seg i nakken. Måten neglene var formet på, øyenbrynene, smilerynkene ved øynene. Han satt i 5 minutter, 10 minutter, 15 minutter og så etter 20 minutter løftet damen blikket og så rett på Olivier og sa med en svak stemme: « Jeg elsker deg også».
Jeg syntes denne historien illustrerer så godt kraften av kjærlighet og av det å bare være tilstede i øyeblikket. En slik tilstedeværelse merkes spesielt av mennesker som har demens og som er ekstra sensitive. Jeg er her bare for deg! Noe som alle mennesker fortjener å oppleve. Og som er måten vi som klovner i eldreomsorgen arbeider på. Pust, tid, tilstedeværelse.
Når vi møter mennesker på sykehjem er det ikke fordi vi nødvendigvis ønsker å få dem til å le.
Vi etterstreber å møte dem ved først å anerkjenne dem. Dette kan gjøres ved et blikk, et smil, et hei, eller ved et fast håndtrykk på skulder, arm eller vedsiden av kneet.
For å skape trygghet kan vi deretter starte å puste i deres tempo for å komme i kontakt.
Før vi etterhvert startet en slags improvisasjon med utgangspunkt i deres bevegelser eller impulser.
Deretter kan vi by på en overraskelse som tar møtet videre. Men vi kan aldri komme med dette dersom vi ikke har anerkjent mennesket vi møter og skapt en trygghet og en kontakt. Uten det som grunnlag vil aldri et møte kunne oppstå.
Så det er med stor varsomhet og tilstedeværelse at vi møter mennesker med demens.
Alle de vi møter er så forskjellig så møtene kan variere veldig. Noen møter har masse energi og vitalitet, mens andre igjen er varsomme og rommer en slags dyp menneskelig kontakt.
Nå er det tango for to
Jeg skal avslutte denne teksten med en historie som jeg selv har opplevd i mitt arbeid som Klokkeklovn og som jeg opplevde som et varsomt, men dypt møte.
I en dagligstue satt det en eldre mann på over nitti år. Jeg forsøkte å komme i kontakt med han på ulike vis, og ved hjelp av metoden beskrevet ovenfor.
Først ble han urolig. Han ropte på «Vesla?».
Vesla kommer snart sa jeg.
Det var mange andre forstyrrelser i rommet også siden det var i en dagligstue. Det var blant annet en sykepleier som kom inn og tok en blodprøve og gav medisiner til damen som satt i en sofa vedsiden av mannen. Hun ble også urolig.
Jeg følte umiddelbart at her hadde jeg bare forstyrret mannen og gjort ham opprørt og mer forvirret, men jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne forlate han i den situasjonen.
Jeg fant pusten hans. Jeg jobbet med det "å bare være". Etterhvert opplevde jeg at mannen festet grepet rundt hendene mine. At han selv ble mer fokusert.
Sangen « Nå er det tango for to» kom til meg og jeg begynte å synge på den i et mykt og rolig tempo. Jeg gjentok den flere ganger. Mannen var fortsatt vanskelig å «lese». Var han med eller ble han usikker. Jeg tok en pause. Og forberedte meg på å gå siden jeg opplevde at han var roligere nå.
Så sa han: « ikke gå».
Han så på meg for første gang med små blå øyne og vi fikk kontakt. Vi sang «Nå er det tango for to» gang på gang, mens vi danset med hendene.
Hele møtet varte i 20 min.
Etterpå fortalte et helsepersonell som var tilstede at de ikke hadde hørt han snakke på to år.
Det var så rørende å høre både fordi jeg følte meg så heldig som fikk lov til å møte denne mannen, men også fordi at dette mennesket hadde sittet i to år uten å snakke. At denne mannen hadde vært så isolert av sin demenssykdom at han var helt inne i seg selv.
Jeg fikk vite at et halvt år etter var han dø.
Dette er grunnen til at jeg selv jobber som Klokkeklovn, fordi jeg mener alle mennesker og spesielt mennesker som lever med demens på sine siste dager på på et sykehjem fortjener å bli møtt. De fortjener å oppleve en følelse av tilhørighet, kjærlighet, mestring og nytte.
Og det krever tid og ikke minst tilstedeværelse i øyeblikket som igjen krever trening og kunnskap.
